I 1996 dro Roger Rokstad til India, og kom hjem som Nirmohi. I fjor reiste Nirmohi til Valdres, og kom hjem som Kundan. Er det rart mamma på Bjorelvnes lurer på hvem sønnen hennes egentlig er?
Det er ingen sensasjon at folk
skifter navn her i landet. Prosedyren er enkel nok. Likevel høres det unektelig
temmelig spesielt ut at en som heter Roger Rokstad skifter navn til Nirmohi
Rokstad, og noen år seinere skifter på nytt igjen - til Kundan Rockstad.
Rockstad med c var bare en
liten justering for å gi etternavnet mer trøkk og internasjonalt preg,
forklarer Kundan med et stort smil.
Nå er han hjemme på besøk
hos ho mor på Bjorelvnes i Lenvik. De sitter ved bordet på kjøkkenet hvor
gutten ble født i ei krå den 23.oktober i 1960, og ærbødig gitt navnet Roger.
Et navn som mamma Helga likte veldig godt, og som hun hadde bestemt lenge før
ungen kom til verden. Men navnet Roger skulle altså vise seg ikke å vare lenger
enn i 36 år.
Skumle,
nye navn
Roger
alias Nirmohi alias Kundan forteller gjerne om navnene sine som han hentet fra
Østen, og virkninga de har på omgivelsene.
Navneskifter forvirrer folk. Om man skifter hus, jobb eller kone er det ingen
som bryr seg. Men skifter man navn blir det kraftige reaksjoner, for da vet
ikke folk hvor de har en lengre. For meg var navneskiftene en personlig sak. Et
ønske om å ta vare på den indre verden. Navnet er det vi er dypest psykologisk
identifisert med, og når man skifter navn så slipper man alt det gamle og kan
starte med blanke ark, forklarer han. Men det var ikke bare dype og alvorlige
grunner han hadde til å skifte navn på denne måten.
Jeg gjorde det også litt på spøk. Jeg liker å være rampete og røske opp i ting.
Det er jo dessuten en fin måte å sortere venner på. De som ikke henger med på
navneskifter en gang, de er ikke venner som er verdt å ha, sier Kundan.
Men
selv for ho mor kan det bli vel mange overraskelser å forholde seg til fra den
vidløftige sønnen. Ett navneskifte kunne hun vel saktens tåle, men to?
Jeg brydde meg ikke så mye om at han skifta navn til Nirmohi. Jeg sa bare at
det var et vanskelig navn jeg ikke visste hvordan jeg skulle uttale. Men nå når
jeg endelig hadde kresta meg til å si Nirmohi, så kommer han med dette nye navnet
jeg ennå ikke klarer å si. Da tok jeg tenning. Da kokte det virkelig her nedi.
Nå orker jeg ikke mer, sa jeg til han, forteller mor Helga, som likevel tar
imot Roger-Nirmohi-Kundan med åpne armer når han kommer hjem på besøk. Så ler
de godt begge to. For som hun sier
«for meg er han jo den samme».
Kunne du tenke deg å gjøre som sønnen din og skifte navn?
Nei, det har jeg aldri tenkt på, svarer Helga.
Du kan jo bruke mellomnavnet ditt, Othelie, foreslår Kundan. Men han får ingen
umiddelbar applaus for forslaget han heller. Selv erkjenner han at
navneskiftene kan føles rare.
Men det er når folk ennå kaller meg Roger. Det føles helt fjernt. Som om det
ikke er meg de snakker til. Noe som tilhører et tidligere liv, sier Kundan.
I
dette tidligere livet var Roger Rokstad en ganske alminnelig mann. En
flymekaniker med sans for jenter og raske biler. Ting begynte å skje etter at
han traff den amerikanske psykologen James W. Holiman på 80-tallet. Holiman er
en av verdens ledende eksperter på å analysere håndflater, og dermed fattet
også Rokstad interesse for å lese folk i hendene. Dette kombinerte han med å
arrangere kurs i personlighetsutvikling, noe som også slo godt an hos folk,
samt at han stadig fant på nye og ville ting fra sin base i Sollidalen i
Lenvik.
I 1990 var han med å
sette verdensrekord i sparketog for å samle inn penger til gatelys i bygda. 102
sparker deltok i toget, og rekorden ble registrert i Guinness rekordbok. Året
etterpå var Roger Rokstad med i «Ta sjansen» i Holmenkollen, og ble nummer sju.
Han kom også opp med ideen om å lage en ny stresskoffert. En trekoffert med
håndmalt motiv fra Senja. Men folk gikk ikke akkurat bananas for å sikre seg
den flotte kofferten, og produksjonen ble stoppet temmelig raskt. Rokstad var
også med på mye annet, før han stakk av gårde til India i 1996. Til et
meditasjonssenter sør for Bombay som han tilbrakte fem vintrer i. En skikkelig
«innisæsjælopplevelse», og med navnet Nirmohi i kofferten har han reist verden
rundt et par ganger siden da.
Nirmohi betyr «kjærlighet uten bindinger». Det er en frihetsfølelse jeg liker.
I Østen har navnet en dypere mening enn det vi tillegger det her i vest. Navnet
er en påminnelse om sitt eget potensial, hva hver enkelt kan oppnå.
I fjor
flyttet han imidlertid til Hedalen i Valdres, hvor det også er et stort
meditasjonssenter, og her følte plutselig Nirmohi seg skikkelig hjemme. Dermed
ble den en ny tur til Folkeregisteret på høsten. Ut med Nirmohi, og inn med
Kundan.
Jeg følte en ny tilhørighet i Hedalen. Jeg var på leit før dette, men da kom
den store, indre roen over meg. Noe jeg hadde manglet hele livet. Her ville jeg
bo. Det var om en siste brikke som ramlet på plass, og da følte jeg at det var
rett å markere dette med å skifte navn.
Hva betyr Kundan da?
Ren, glitrende og skinnende.
Er det sånn du føler deg?
Jeg er ikke helt i mål, men ja, jeg føler meg mer og mer sånn.
Å lese
i hendene er blitt en heltidsjobb for han, og tre dager i uka tar han imot folk
til håndanalyse på sitt kontor på Bekkestua i Bærum.
Men nå er han altså hjemme
på besøk hos ho mor på Bjorelvnes, og mens vi prater om alt mellom himmel og
jord får han faktisk flere bestillinger fra folk som vil ha håndanalyser.
Visst går det an å leve av dette, slår han fast. Og dette er noe mamma Helga
også liker. Hun lot seg håndanalysere av sønnens læremester Holiman en gang, og
ble meget imponert over alt han kunne fortelle om henne i løpet av halvannen
time.
Håndanalyse er så sant som amen i kjerka, slår Helga fast. Hun liker også at
sønnen har slått seg mer til ro, og ikke tråler verden rundt som en hvileløs
hund lenger. Når Kundan forteller at han til og med har gått på kurs for å lære
seg å danse sving, er det like før alle navneskiftene er hundre prosent
tilgitt. Det blir de når han topper sin nyvunne normalitet med å fortelle at
han har begynt å lese kokebøker for å lære seg å lage mat.
Jeg hadde mer frykt for å gå på svingkurs enn for å gå alene på landsbygda i
Japan uten å kunne et ord av språket, sier Kundan.
Men
den foretaksomme 42-åringen fra Bjorelvnes har flere mentale overraskelser å
komme med. Reinkarnasjon. Sjelevandring. Kundan er overbevist om at han har
levd før. Mange ganger før. Og at det er noe vi andre også gjør.
Jeg har bevis nok for at vi lever flere ganger, men ikke nok til at jeg kan
bevise det for andre. Selv levde jeg her i området i mitt forrige liv, og døde
på 50-tallet. Jeg har vært og sett min egen grav. Men jeg vil ikke fortelle hva
jeg het, for det kan opprøre etterkommerne. Poenget er at vi lever tusenvis av
liv inntil vi har erfart alt og oppnår den store forståelsen Nirvana eller hva du vi kalle det.
Kundan merker at Nordlys-reporteren
får et betenkt uttrykk i ansiktet.
Dette er ikke galskap. Galskapen ligger i kristendommen som vingeklipper folk
psykologisk. Den har programmert folk til å tro at vi bare har ett liv, og
deretter ender opp i himmelen eller helvete. Jeg ser i hendene til folk hva de
har erfart og tatt med seg fra tidligere liv. Mange blir rørt til tårer når de
får høre hvem de er, forteller han.
Hans
aversjon mot presteskap og kristne profetier omfatter imidlertid ikke Jesus.
Jesus var en skikkelig rebell. Han
passer godt i Nord-Norge, det kan jeg love deg. Han sa blant annet at vi må bli
som barn igjen, og dette tror jeg er helt nødvendig om vi skal leve sant. Barna
lever i pakt med det de har lyst til. De er spontane, viser følelser og er à
jour med livet. Helt til vi ødelegger dem med vår såkalte oppdragelse. Jeg
kaller det avdragelse. Vi lærer dem av med de naturlige egenskapene. Det er
bedre at barn får hoppe på bordet, enn at de blir gale av innestengt sinne og
frustrasjon og begynner å hoppe på bordet når de er 40 år, konkluderer Kundan
Rockstad
Er det det han har gjort?
torgeir.braathen@nordlys.no